193-1 til multilateralismen

COP 16 i Mexico endte i optimisme. Klimaavtalen ble en balansert pakke som omfatter utslipskutt, systemer for kontroll og måling av utslipp, finansiering, klimatilpasning, teknologioverføring og regnskog. Den gir et godt grunnlag for å komme fram til en bindende klimaavtale som omfatter alle land.

Punkter fra klimaavtalen i Cancun:

• Målet om å begrense den globale oppvarmingen til under 2 grader ble bekreftet
• Utslippsmålene fra Københavnavtalen ble nedfelt i vedtaket. Avtalen oppfordrer landene til å skjerpe utslippsmålene.
• Det ble fastsatt gode rammer for hvordan landene følger opp sine utslippsmål  gjennom rapportering og kontroll. 
• Det ble vedtatt en mekanisme for å redusere utslipp fra avskoging i utviklingsland.
• Det ble etablert et grønt fond for klimatiltak i utviklingsland. Høynivågruppens finansieringsrapport, som ble ledet av statsminister Jens Stoltenberg og Etiopias statsminister Meles, er et viktig grunnlag når man i 2011 skal diskutere hvordan det grønne fondet skal fylles med penger.
• Det blir økt satsing på teknologioverføring fra industriland til utviklingsland
• Det ble besluttet å ferdigstille arbeidet med en ny forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen så raskt som mulig, men uten at alle betingelser er klarlagt.
• Norge kunne ønske at avtalen hadde større ambisjoner om utslippskutt og at den pekte tydeligere fram mot et juridisk bindende avtale. Men avtalen blokkerer ikke for en juridisk bindende avtale. I 2011 vil man forhandle om mulige alternativer for endelig juridisk form på en helhetlig og global klimaavtale

(www.regjeringen.no)

Litt om hvordan jeg opplevde kvelden i går. Hovedsalen på Maya bygningen var stappfull fra klokka åtte.. I Norge hadde brannvesenet rykket inn om det var en tredjedel i rommet. Stemningen var lettet. Ryktene gikk om at partene var kommet til enighet om teksten, og at det kom til å bli en ganske tidlig kveld.  Jeg stod hovedsakelig med det sivile samfunn, som smilte og lo. Det virket som om folk bare ventet på å slippe jubelen løs. 

Da COP-president Espinosa entret salen litt over ni var det dette som skjedde, stående ovasjon atter en gang. Flere folk ble sluppet inn i rommet, jeg tenkte at her vil man la flest mulig ta del i det som skulle skje. Espinosa innledet med noen ord om prosessen og om teksten som var fremlagt før ordet ble gitt til Bolivia. Selv med min begrensede spansk skjønte jeg straks at Bolivia ikke hadde umiddelbare planer om å gjøre kvelden kort, eller livene lett for de andre landenes delegater. Man trengte vel strengt tatt ikke kunne spansk i det hele tatt, man hørte det lett på stemmen. Og ordet inaccebtable er ganske likt på norsk og spansk. Da Bolivias delegat var ferdig, ble det helt stille i salen. Helt stille. Det var som den berømte knappenålen som falt. Det ble hvisket om at dette kunne bli et nytt København, og at alt kunne gå, unnskyld min sørlandsk, til helvede. 

Espinoza ga så ordet til delegaten fra Peru. Han snakket på vegne av flere latin-amerikanske land, deriblant Costa Rica, Chile og Guatemala. Jeg skjønte ikke alt, men han talte Bolivia imot, og da han ble ferdig, ble han møtt med trampeklapp. Av alle. Delegater og sivilsamfunn. Bolivia var isolert i sin motstand mot kompromisset som forelå. Espinosa var ikke villig til å la ett land stoppe en enighet mellom 193 land, og banket senere teksten gjennom.  

Så kan man reflektere over hvordan sivilsamfunn og myndigheter klarer å bli euforiske av en avtale som langt på vei ikke er god nok til å redde klimaet. Jeg tror rett og slett de fleste stod med følelsen av at dette var et bære eller briste for COP-instituttet, og kanskje også for multilateralt samarbeid generelt. Det at landene kom sammen og klarte å inngå kompromisser i svært vanskelige spørsmål tente et nytt lys i klimakampen.  Men det så lenge veldig mørkt ut.  (Stemningen siste fredagen kan vel sammenliknes med følelsen til Liverpool-fansen da Liverpool snudde 0-3 til seier i Champions League finalen mot AC Milan i 2005). Nå kan delegatene dra til Durban med et helt annet utgangspunkt, og en helt annen optimisme.

Da takker jeg for meg. Håper de som har lest bloggen har hatt litt glede av den, jeg synes det har vært moro å blogge. Og det har vært engasjerende, lærerikt og nyttig å være her nede. Nå skal jeg sette noen bein på de strendene som har fristet meg i 13 dager her nede. 

Just transition back in Vision

To ukers kamp fra delegatene fra ITUC har betalt seg. Internasjonal fagbevegelse har jobbet inn foelgende i teksten om Shared vision:

.... realizes that addressing climate change requires a paradigm shift towards building a low-carbon society that offers substantial opportunities and ensures continued high growth and sustainable development, based on innovative technologies and more sustainable production and consumption and lifestyles, while ensuring a just transition of the workforce that creates decent work and quality jobs.

Det er stor lettelse i ITUC-troppen, og gratulasjonene stroemmer inn paa mail. Teksten er et resultat av et svaert offensivt lobbyarbeid fra fagbevegelsen, der ogsaa de norrske delegatene har spilt en viktig rolle.

PS. Akkurat i det jeg skrev dette, dundret applausen fra det lukkede plenumsrommet. Det meksikanske presidentskapet ble takket  med stående ovasjoner som varte i flere minutter. Meksikanerne kan gå ut av COP 16 med hevet hode, uansett utfallet her i Cancun. De er blitt overøst med lovord for sine ledelse og gjestfrihet av alle delegasjonene her gjennom hele arrangementet. Virkelig en fjær i hatten for Mexico.

Don't let the perfect be the enemy of the good

Overskriften er blitt et slags mantra her i Cancun. Første gang jeg hørte det var fra Mexicos president Felipe Calderon, så fulgte Ban Ki Moon opp, før Stoltenberg gjentok det samme ordtaket. Nå hører jeg det fra nesten alle her nede. Budskapet er klart. Nasjonene på jenke kravene sine og akseptere kompromisser. Det er utenkelig at noen vil kunne få en løsning de er 100 prosent fornøyd med under klimaforhandlingene.

Det sier seg selv at det er en krevende øvelse å finne konsensus blant 200 land i kompliserte forhandlinger. 200 land med forskjellige interesser, forskjellig kultur, forskjellig velstand og med ulik sårbarhet for klimaendringer. Prinsippet om konsensus kan fort føre til at hardlinerne får mye makt, og at det blir et "race to the bottom". Det er faktisk mye vilje til å finne løsninger, men det er enkeltland som ødelegger på de ulike områdene. Verst er selvsagt Kina og USA. Men på f.eks skog er det Bolivia og Saudi Arabia som er i opposisjon, på ulike måter. Og på Kyoto er det Russland, Canada og Japan.

Et annet mer gjennomgående problem er mistilliten mellom utviklede og mindre utviklede land. G-77 landene kjører hardt på at de utviklede landene har et historisk ansvar for det som har skjedd, og at de må ta hovedansvaret for å rydde opp. Tilliten er ikke blitt bedre etter København. Her kom man til enighet om at de utviklede landene skulle legge penger på bordet (fast track money), men lite eller ingenting er blitt gitt til nå. Det er likevel en bedre stemning mellom landene forhandlingsmessig enn i København.

Status i skrivende stund er ikke bare postiv. Stemningen har snudd de siste 24 timene. Forhandlingene går fremover, men millimeter for millimeter.  Kyoto er fremdeles den vanskeligste saken. Det er spesielt vanskelig å få til en kobling mellom Kyoto og konvensjonssporet (den store avtalen). Det kan fremdeles skje mye siste dagen, men tiden er knapp. Forhandlerne har lite søvn foran seg de neste 24 timene. Men det kan være vanskelig å snu land i siste liten gjennom diplomati. Landenes posisjoner er ganske godt fundert og gjennomarbeidet før de kom til Cancun.

Mens landene forhandlet i dag, satt jeg og hørte på presidenten i Kiribati, en liten øystat i Stillehavet. Presidenten sa det trolig var for sent allerede å redde Kiribati. Han får stadig henvendelser fra innbyggerne  om det er mulig å bygge en høy mur rundt atollene for å holde vannet borte. Han så seg også lei på misbruket av uttrykket sårbare land, og at det måtte defineres nærmere. Han sa at hvis det var noen som mente de var mer sårbare enn Kiribati, måtte de gjerne få lov til å bytte land med dem.

Da er det bare å krysse fingre for at det beste ikke har blitt det godes fiende i morgen tidlig når jeg våkner. Det er mange som prater om at COP-institusjonens fremtid står på spill her i Cancun, og at verden ikke tåler en ny fiasko. Det vil være vanskelig å mobilisere noen form for entusiasme mot Durban 2011 hvis møtet i Mexico ender opp i ingenting.

ITUC-møter

ITUCs Generalsekretær Sharan Burrow møtte i dag statssekretær Kjetil Lund fra Finansdepartementet. Også til stede på bilde: Anabella Rosemberg fra ITUC og Anne Beth Skrede og Eystein Gjelsvik fra LO.

Hovedhensikten med møtet var å forklare hvor viktig det er for fagbevegelsen at Just transition og Decent work kommer inn i avtaleteksten under Shared vision. Statssekretær Kjetil Lund lovde å videreformidle budskapet fra generalsekretæren til statsråd Erik Solheim.

Etter møtet i det norske delegasjonsrommet hadde internasjonal fagbevegelse en egen side event på Cancunmesse. Litt overraskende var hovedtemaet på eventen at ITUC ønsket å se på muligheten til å styrke samarbeidet med miljøorganisasjoner, og å skape et rød-grønt samarbeid frem mot Durban 2011. En av lederne for Greenpeace, Kumi Naidoo, satt i panelet sammen med Sharan Burrow.

Gapestokken

Hver dag deles det ut en pris som heter "Fossil of the day". Prisen går til det landet som gjør mest for å forhindre konstruktive løsninger under forhandlingene. Utdelingen i går bød ikke på noen overraskelser: Japan stakk av gårde med førsteplassen og USA hanket inn andre- og tredjeplass. Norge fikk den tvilsomme æren av å vinne pokalen for noen dager siden, sammen med flere andre "oljeland", som Saudi Arabia og Kuwait. De fikk prisen for å fortsette å blokkere fremgangen i forhandlingene ved å foreslå at karbonfangst og lagring skal inkluderes i den grønne utviklingsmekanismen i Kyotoprotokollen.

Pengene eller klimaet!

Rapporten fra arbeidsgruppen som har vært ledet av Jens Stoltenberg og Etiopias statsminister Meles Zenawi om klimafinansiering ble presentert på et side event på Cancunmesse i dag. FNs generalsekretær Ban Ki Moon var også til stede under arrangementet. Det var naturligvis stor interesse for arrangementet, ikke bare fordi det var prominente talere til stede, men fordi en løsning på kortsiktig og langsiktig klimafinansiering er helt essensielt for i det hele tatt å få til en bindende klimaavtale. Utgangspunktet er løftene fra København om innen 2020 skal mobiliseres 100 milliarder dollar årlig fra de mer utviklede landene til klimatiltak i fattigere land.

Konklusjonen fra gruppen er at det kommer til å bli vanskelig å nå målet om 100 milliarder dollar innen 2020, men at det er fullt mulig hvis den politiske viljen er til stede. Arbeidsgruppens mandat har ikke vært å komme med e fasit, men heller å vise til ulike måter man kan skaffe pengene på - en slags menyliste. Denne fremgangsmåten er veldig lik "Klimakur 2020" - rapporten i Norge. Tradisjonelle former for investering skal kombineres med nye innovative metoder. Et viktig forslag i rapporten er forslaget om karbonprising - med priser på i hvert fall 20-25 dollar tonnet. 

Rapporten blir fremstilt som en vinn-vinn strategi. Finansieringen vil føre til mindre utslipp i utviklede land, og mer penger til utvikling i fattigere land. Rapporten tar derimot ikke stilling til hvor mye penger som skal overføres fra budsjett/BNP, og hvor mye som skal tas inn fra privat sektor. Det kan fort bli bråk hvis mye av regningen overføres til privat sektor. Utviklingslandene kan lett føle at de utviklede landene slipper for lett unna løftene fra København. Stoltenberg viste til at det sikkert er enklere å foreslå penger over budsjettene, men at det ikke er realistisk å tro at dette alene vil virke. Flere "rike" land sliter med budsjettunderskudd i dag, og i tillegg har utviklingshjelp over budsjettene tradisjonelt vist at ikke alltid målene nås ( forsiktig formulert...)

Det skal bli spennende å se hvordan forslagene fra Stoltenberg og Co blir mottatt. Arbeidsgruppen har hatt god geografisk bredde, og det er lovende at de har kommet til enighet om forslagene i rapporten.

Stoltenberg i Plenary

Stoltenberg er en av mange statsledere som har holdt innlegg i den store salen på Maya-bygningen i dag. Her er utdrag fra talen:

Securing progress here in Cancun is a responsibility that lies with all of us.

A consensus based process requires that all countries  - both developed and developing –  show responsibility and willingness to compromise.

The outcome from Cancun must be a balanced package of decisions.

It must respect the interests and perspectives of all parties.

It should cover all the key elements.  Including mitigation, MRV, adaptation, financing and deforestation.

Together with Prime Minister Meles I had the honour to chair the Secretary General’s Advisory Group on Climate Change Financing.

We were asked to study how the one hundred billion can be mobilised.

Our report concludes that it is challenging but feasible to reach this target.

The other key area I would like to address is deforestation.Deforestation in the developing world accounts for about 15 per cent of total global emissions. More than all the world’s ships, cars, trains and planes combined. Reducing deforestation and forest degradation can provide the largest, fastest and cheapest cuts in global emissions. It will be extremely difficult, if not impossible, to limit global warming to 2 degrees without a significant reduction in deforestation.