Overskriften er blitt et slags mantra her i Cancun. Første gang jeg hørte det var fra Mexicos president Felipe Calderon, så fulgte Ban Ki Moon opp, før Stoltenberg gjentok det samme ordtaket. Nå hører jeg det fra nesten alle her nede. Budskapet er klart. Nasjonene på jenke kravene sine og akseptere kompromisser. Det er utenkelig at noen vil kunne få en løsning de er 100 prosent fornøyd med under klimaforhandlingene.
Det sier seg selv at det er en krevende øvelse å finne konsensus blant 200 land i kompliserte forhandlinger. 200 land med forskjellige interesser, forskjellig kultur, forskjellig velstand og med ulik sårbarhet for klimaendringer. Prinsippet om konsensus kan fort føre til at hardlinerne får mye makt, og at det blir et "race to the bottom". Det er faktisk mye vilje til å finne løsninger, men det er enkeltland som ødelegger på de ulike områdene. Verst er selvsagt Kina og USA. Men på f.eks skog er det Bolivia og Saudi Arabia som er i opposisjon, på ulike måter. Og på Kyoto er det Russland, Canada og Japan.
Et annet mer gjennomgående problem er mistilliten mellom utviklede og mindre utviklede land. G-77 landene kjører hardt på at de utviklede landene har et historisk ansvar for det som har skjedd, og at de må ta hovedansvaret for å rydde opp. Tilliten er ikke blitt bedre etter København. Her kom man til enighet om at de utviklede landene skulle legge penger på bordet (fast track money), men lite eller ingenting er blitt gitt til nå. Det er likevel en bedre stemning mellom landene forhandlingsmessig enn i København.
Status i skrivende stund er ikke bare postiv. Stemningen har snudd de siste 24 timene. Forhandlingene går fremover, men millimeter for millimeter. Kyoto er fremdeles den vanskeligste saken. Det er spesielt vanskelig å få til en kobling mellom Kyoto og konvensjonssporet (den store avtalen). Det kan fremdeles skje mye siste dagen, men tiden er knapp. Forhandlerne har lite søvn foran seg de neste 24 timene. Men det kan være vanskelig å snu land i siste liten gjennom diplomati. Landenes posisjoner er ganske godt fundert og gjennomarbeidet før de kom til Cancun.
Mens landene forhandlet i dag, satt jeg og hørte på presidenten i Kiribati, en liten øystat i Stillehavet. Presidenten sa det trolig var for sent allerede å redde Kiribati. Han får stadig henvendelser fra innbyggerne om det er mulig å bygge en høy mur rundt atollene for å holde vannet borte. Han så seg også lei på misbruket av uttrykket sårbare land, og at det måtte defineres nærmere. Han sa at hvis det var noen som mente de var mer sårbare enn Kiribati, måtte de gjerne få lov til å bytte land med dem.
Da er det bare å krysse fingre for at det beste ikke har blitt det godes fiende i morgen tidlig når jeg våkner. Det er mange som prater om at COP-institusjonens fremtid står på spill her i Cancun, og at verden ikke tåler en ny fiasko. Det vil være vanskelig å mobilisere noen form for entusiasme mot Durban 2011 hvis møtet i Mexico ender opp i ingenting.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar