193-1 til multilateralismen

COP 16 i Mexico endte i optimisme. Klimaavtalen ble en balansert pakke som omfatter utslipskutt, systemer for kontroll og måling av utslipp, finansiering, klimatilpasning, teknologioverføring og regnskog. Den gir et godt grunnlag for å komme fram til en bindende klimaavtale som omfatter alle land.

Punkter fra klimaavtalen i Cancun:

• Målet om å begrense den globale oppvarmingen til under 2 grader ble bekreftet
• Utslippsmålene fra Københavnavtalen ble nedfelt i vedtaket. Avtalen oppfordrer landene til å skjerpe utslippsmålene.
• Det ble fastsatt gode rammer for hvordan landene følger opp sine utslippsmål  gjennom rapportering og kontroll. 
• Det ble vedtatt en mekanisme for å redusere utslipp fra avskoging i utviklingsland.
• Det ble etablert et grønt fond for klimatiltak i utviklingsland. Høynivågruppens finansieringsrapport, som ble ledet av statsminister Jens Stoltenberg og Etiopias statsminister Meles, er et viktig grunnlag når man i 2011 skal diskutere hvordan det grønne fondet skal fylles med penger.
• Det blir økt satsing på teknologioverføring fra industriland til utviklingsland
• Det ble besluttet å ferdigstille arbeidet med en ny forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen så raskt som mulig, men uten at alle betingelser er klarlagt.
• Norge kunne ønske at avtalen hadde større ambisjoner om utslippskutt og at den pekte tydeligere fram mot et juridisk bindende avtale. Men avtalen blokkerer ikke for en juridisk bindende avtale. I 2011 vil man forhandle om mulige alternativer for endelig juridisk form på en helhetlig og global klimaavtale

(www.regjeringen.no)

Litt om hvordan jeg opplevde kvelden i går. Hovedsalen på Maya bygningen var stappfull fra klokka åtte.. I Norge hadde brannvesenet rykket inn om det var en tredjedel i rommet. Stemningen var lettet. Ryktene gikk om at partene var kommet til enighet om teksten, og at det kom til å bli en ganske tidlig kveld.  Jeg stod hovedsakelig med det sivile samfunn, som smilte og lo. Det virket som om folk bare ventet på å slippe jubelen løs. 

Da COP-president Espinosa entret salen litt over ni var det dette som skjedde, stående ovasjon atter en gang. Flere folk ble sluppet inn i rommet, jeg tenkte at her vil man la flest mulig ta del i det som skulle skje. Espinosa innledet med noen ord om prosessen og om teksten som var fremlagt før ordet ble gitt til Bolivia. Selv med min begrensede spansk skjønte jeg straks at Bolivia ikke hadde umiddelbare planer om å gjøre kvelden kort, eller livene lett for de andre landenes delegater. Man trengte vel strengt tatt ikke kunne spansk i det hele tatt, man hørte det lett på stemmen. Og ordet inaccebtable er ganske likt på norsk og spansk. Da Bolivias delegat var ferdig, ble det helt stille i salen. Helt stille. Det var som den berømte knappenålen som falt. Det ble hvisket om at dette kunne bli et nytt København, og at alt kunne gå, unnskyld min sørlandsk, til helvede. 

Espinoza ga så ordet til delegaten fra Peru. Han snakket på vegne av flere latin-amerikanske land, deriblant Costa Rica, Chile og Guatemala. Jeg skjønte ikke alt, men han talte Bolivia imot, og da han ble ferdig, ble han møtt med trampeklapp. Av alle. Delegater og sivilsamfunn. Bolivia var isolert i sin motstand mot kompromisset som forelå. Espinosa var ikke villig til å la ett land stoppe en enighet mellom 193 land, og banket senere teksten gjennom.  

Så kan man reflektere over hvordan sivilsamfunn og myndigheter klarer å bli euforiske av en avtale som langt på vei ikke er god nok til å redde klimaet. Jeg tror rett og slett de fleste stod med følelsen av at dette var et bære eller briste for COP-instituttet, og kanskje også for multilateralt samarbeid generelt. Det at landene kom sammen og klarte å inngå kompromisser i svært vanskelige spørsmål tente et nytt lys i klimakampen.  Men det så lenge veldig mørkt ut.  (Stemningen siste fredagen kan vel sammenliknes med følelsen til Liverpool-fansen da Liverpool snudde 0-3 til seier i Champions League finalen mot AC Milan i 2005). Nå kan delegatene dra til Durban med et helt annet utgangspunkt, og en helt annen optimisme.

Da takker jeg for meg. Håper de som har lest bloggen har hatt litt glede av den, jeg synes det har vært moro å blogge. Og det har vært engasjerende, lærerikt og nyttig å være her nede. Nå skal jeg sette noen bein på de strendene som har fristet meg i 13 dager her nede.